Glimt fra Skagen og Blokhus

Hjemme fra ferie i Danmark! Har en del bilder å vise, så deler det opp i flere innlegg.

La oss begynne kronologisk med Skagen. Vi kom med båten fra Fredrikshavn og skulle bo i Blokhus noen dager. Vi kjørte opp til Skagen på veien, i håp om å se seler ved Grenen. Det gjorde vi dessverre ikke. Men vi spiste turens beste sandwich med flesk og rødkål (smaker som ribbe) og turens første is med guf. Så det ble en ganske bra start likevel.

Etter det gikk turen til Blokhus, hvor vi leide et lite hus i tre dager.

Blokhus har noen av Danmarks fineste strender, med høye sanddyner og hvit, myk sand. En del andre nordmenn, men likevel rolig og mye mindre folk enn i Skagen.

Vi koste oss med bøker (Tara Westover dere, den gleder jeg meg til å fortelle om), lokale restauranter og en kjøretur til Hjortdal dyrefarm den ene dagen. Det kommer i neste innlegg! Viktig å porsjonere ut.


Les pakningsvedlegget nøye – Karen Havelin

Denne boka fikk jeg ironisk nok fikk mer lyst til å lese etter å ha lest det jeg vil kalle en lunken anmeldelse i Aftenposten. Jeg syns tematikken virket spennende og visste at boka var en dobbeldebut – utgitt i både Norge og USA. Jeg ble derfor veldig glad da jeg fant boka på Deichman, og kunne se hvorvidt jeg var enig i anmeldelsen (nei).

Boka handler om Laura, som har endometriose og store smerter. Vi begynner i år 2016, og går bakover til 1995. Hvert kapittel er altså en periode i livet hennes, hvor smerten alltid er den ubudne gjesten. Laura sliter veldig med å få de rundt henne til å forstå at hun faktisk ikke klarer å leve normalt med endometriose.

Vi begynner i New York i 2016, hvor Laura er i 30-årene.

I åresvis har jeg ansett det som en etablert sannhet at kvinnekroppen er en plage. Til tross for dens unike talenter er den fra puberteten av som en utsatt fjellknaus konstant herjet av uvær. Orkaner, hagl, snø og regn – premenstruell unntakstilstand, menstruell unntakstilstand, måneder med p-pilleunntakstilstand, bølger av raseri og fortvilelse.

Da jeg hadde lest ferdig det første kapittelet lurte jeg på om denne formen med å gå tilbake i tid ville fungere. Jeg ble nemlig så nysgjerrig på hva som skulle skje videre med Laura. Men etter endt lesing likte jeg det. Spesielt etter å ha lest om da hun er i begynnelsen av 20-årene, og hun sitter med to venner på café og de kritiserer alle som er sykmeldt som de mener egentlig kan jobbe. Laura tør ikke fortelle dem at hun er sykmeldt. Det kapittelet fungerer veldig bra når man har lest hva som skjer videre.

Boka er høyaktuell etter at det har kommet frem at NAV har bedt en kvinne med endometriose om å fjerne livmoren. Endometriose fører til store smerter og kan gjøre kvinner ute av stand til å jobbe. Det kan visstnok hjelpe å fjerne livmoren, men fordi det har blitt forsket så lite på denne sykdommen vet man ikke nok om det. Det er uansett ganske drøyt å be kvinner fjerne reproduktive kroppsdeler, fordi man heller vil ha de i jobb enn å prøve å finne ut av denne sykdommen.

Jeg har ingen makt. Jeg er fanget i kroppen min. Jeg kan ikke dra.

Det er ganske vond lesing. En ting er de voldsomme smertene, men sårest er det å lese hvordan det påvirker relasjonene hun har rundt seg. Om hvor vanskelig det kan være å forholde seg til andre når man alltid har det vondt og må ta pauser.

Jeg må si jeg syns boken er sterkest i begynnelsen, og kanskje kunne noe på slutten vært sløyfet. Men alt i alt syns jeg det er veldig godt skrevet om kronisk smerte, og den gir viktig innsikt i hvor lammende endometriose kan være. Jeg håper vi får flere bøker fra Karen Havelin i fremtiden.


Samtaler med venner – Sally Rooney

Det er litt vanskelig å skrive om denne boka som allerede er omtalt så mange ganger. Jeg stod på venteliste på biblioteket, og ergo leste jeg den på norsk, oversatt av Tiril Broch Aakre.

I boka møter vi to bestevenner, Frances og Bobbi. De er 21 år, studerer i Dublin og skriver også poesi som de fremfører. Det er sånn de møter Melissa, en skribent som er gift med skuespilleren Nick. De er i 30-årene, og det utvikles en form for vennskap mellom disse, hvor Melissa og Bobbi er pådriverne. Frances og Bobbi var kjærester før de gikk over til vennskap, og når Frances og Nick får øynene opp for hverandre, holder Frances det lenge skjult for Bobbi.

Historien er ganske klassisk; ung jente møter eldre gift fyr, og de innleder et forhold. Derimot er dialogen moderne, og det er den Sally Rooney fra mye honnør for.

Jeg syns selve fortellingen om Nick og Frances er veldig godt beskrevet. Følelsene, kaoset og hvordan det etterhvert påvirker flere enn bare de to. Frances blir avdekket mer og mer som en kompleks og interessant person, som sliter med både hvordan hun skal fremstå for andre, og seg selv.

Det tok ganske lang tid før jeg kom inn i boka. Jeg syns også skrivestilen endres gjennom boka, og at språket er sterkere på slutten. Jeg ser derfor for meg at forfatteren har utviklet seg gjennom arbeidet med boka. Det er vel og bra, men det fragmenterer litt leseopplevelsen at jeg faktisk tenker den er bedre skrevet jo lenger ut jeg kommer. Her tar jeg høyde for at jeg har lest boka oversatt.

Det er en del trekk ved både Frances og Bobbi som ble litt vel hipster for meg, men samtidig syns jeg historien er god. Jeg likte slutten veldig godt. Og det er derfor jeg sitter igjen og er litt forvirret, for dessverre syns jeg likevel ikke at den levde opp til de høye forventningene jeg hadde. Kanskje jeg var litt sent ute til festen.

Sally Rooney har fått veldig mye god omtale, og omtales som en moderne Jane Austen. Jeg ser det forsåvidt, hun skriver svært gode dialoger. Men jeg syns også hun tipper over til noen klisjéer jeg ikke hadde forventet. Det er litt blandede følelser etter å ha lest denne boka. Jeg tenker likevel å prøve meg på den neste boka hun skrev, spesielt fordi jeg tror hun fortsatt utvikler seg veldig som forfatter.


Glimt fra juni – del 3

Juni gikk fra litt stress til veldig fin! Den fineste sommerdagen (kanskje fordi det var den første) falt på den dagen det ble spilt konserter dagen lang på taket av Syverkiosken. Jeg har gått rundt med lave skuldre, kost med familiekatten (16 år gammel!), og syklet rundt i byen på min nye sykkel. Lårene ble solbrent, men det var egentlig bare deilig.

Nå venter ferie i Danmark, jeg skal spise is med guf og være kartleser. Tror juli vil innebære late morgener, iskaffe, solkrem og meg som ikke forstår tallsystemet i Danmark.


Snakkes til uka – Ellen Sofie Lauritzen

Har du aldri vært på Tinder? Da kan denne boka gi et lite innblikk i hvordan det er. Har du vært på Tinder og pådratt deg sveipe-tommel? Da vil du nok kjenne deg igjen i mye.

Ellen Sofie Lauritzen beskriver hvordan hun begynner med Tinder, appen hvor du kan sveipe venstre (nei) eller høyre (ja). Har personen man sveiper ja på sveipet ja tilbake får dere en match og kan begynne å snakke.

Vi følger henne i New York, hvor de fleste hun dater blir beskrevet som Brooklyn-hipstere, som jobber med dokumentarfilm. Hun fletter også inn en del nettdating-trivia, blandet med referanser fra TV-serier og venners fortellinger.

Boka er et godt tilskudd til å forklare dagens datingkultur, og hvordan den også gjør brukerne ganske kyniske. Den gir etter min mening et presist bilde av Tinder – og dens fallgruver. Men den klarer dessverre ikke å gripe meg følelsesmessig.

Jeg hadde nok blitt mer engasjert hvis den var skrevet som en roman, og vi hadde fått mye mer innblikk i følelsene til hovedpersonen, og fulgt tankeprosessen enda tettere. Dette blir en beretning, som er mer opptatt av å forklare enn å vise. Den kunne nok fint vært skrevet som et essay, og publisert i Morgenbladet, og for meg blir en bok i dette tilfellet overflødig. Skrivestilen egner seg bedre i et kortere format.

PS: Jaggu, hun har visst skrevet om tematikken for Morgenbladet. Da vil jeg tørre å si at den artikkelen holder lenge hvis du ikke vil lese hele boka.


Ting jeg liker nå

– Jeg har kjøpt meg sykkel! Min forrige sykkel ble stjålet for sånn 10 år siden, og jeg er så glad jeg endelig har investert i ny. Sykkelveiene i Oslo har blitt mye bedre den siste tiden, og om sommeren er det jo relativt mer behagelig å suse ned til byen enn å sitte på en svett trikk.
– Det er endelig sommervær i Oslo! Ingenting er bedre enn å gå i t-skjorte og shorts og fortsatt være varm.
– Planen for høsten er lagt. Det har vært litt av en u-sving, men nå vet jeg endelig hva som skjer. Forteller nok litt mer om det senere.
– Snart sommerferie i Danmark! Ferien i år går til 3 ulike steder i Danmark; Blokhus, Århus og København. 10 avslappende dager.


Else går til psykolog – Else Kåss Furuseth

Denne boka rørte meg! Jeg har fulgt en del med på Else og sett mye av det hun har gjort som komiker, men jeg fikk et helt nytt innblikk i hvem personen Else er.

Premisset for boka, utdrag av samtaler med Elses psykolog gjennom 2 år, høres kanskje ut som noe med potensiale til å bli kjedelig. Men det blir ikke det, som jeg tror er en kombinasjon av Elses vittige kommentarer, og en psykolog som lirker frem hennes mer sårbare sider.

Else bruker humor som en beskyttelsesmekanisme. Det er kanskje feil å le så mye av det som jeg gjør, men det treffer meg veldig. Som da hun snakker om at hun ikke klarer å flytte fra leiligheten sin, fordi hun forbinder den sterkt med minner av broren som har tatt selvmord.

Else: Jeg klarer ikke flytte derfra.
Psykologen: Ja, vil du si det så sterkt selv, at du ikke klarer å flytte derfra?
Else: Ja, jeg vil si det, jeg har vært på åttiseks visninger. Møtt Gerd-Liv Valla på mange av dem.

Det såreste er å lese om Elses tanker rundt kropp. Hun snakker ikke alltid like fint om seg selv, men det er det ikke alle rundt henne som gjør heller. Hun forteller om fulle folk på gata som ikke legger noe i mellom. Hvordan hun har brukt kroppen naken i sketsjer, og det er noe hun kanskje angrer på.

Hun innrømmer også ensomhet, som fremdeles er tabubelagt å snakke om. Og hun er spesielt modig når hun deler det faktum at hun virkelig har fullstendig gitt opp å finne en partner.

Det aller fineste er at psykologen har snakket om det å skrive et brev til seg selv. Et oppmuntringsbrev, hvor man sier fine ting. Else ler av dette, og det er noe hun aldri ville funnet på å gjøre. Men boka avslutter nettopp med et sånt brev.

Det eneste jeg vil utsette er at ingen av samtalene er merket med dato. En del samtaler er utelatt, og det er derfor vanskelig å vite tidslinjen underveis. Men ellers var det en ærlig, litt trist, men mest av alt fin leseropplevelse. Med denne boka som bakgrunn så gleder jeg meg til å se «Else om barn» som blir sendt på TVNorge til høsten.