Fri vilje – Helga Hjorth

Etter å ha lest Arv og Miljø av Vigdis Hjorth måtte jeg bare prøve meg på tilsvaret fra søsteren.

For å gi et kort sammendrag for de uten så mye kjennskap til disse bøkene:
Arv og miljø av Vigdis Hjorth omhandler en familie hvor den eldste søsteren forteller at hun har blitt voldtatt av faren som liten. Hun har tre yngre søsken hun ikke har noe særlig kontakt med, og et betent forhold til moren. Sentralt i boka er en arvestrid om familiehytter. Da boka kom ut skapte den mye debatt rundt virkelighetslitteratur, og spørsmålet mange lurte på: fortalte Vigdis Hjorth om seg selv? Familien hennes mente det. Et år senere kom Fri vilje, som da er skrevet av søsteren.

Jeg ville lese Fri Vilje fordi Arv og miljø er en av de mer fascinerende bøkene jeg har lest. Litterært syns jeg den gnistrer, Vigdis Hjorth har vært forfatter i 35 år og skriver så levende. Aldri før har jeg lest om en familie med så mye bitterhet, det er et glødende portrett av en familie i konflikt. Boka er en stor samtidsroman, og mye å følge opp for søsteren.

Helga Hjorth er jurist av yrke, og dette er hennes første bokutgivelse. Hun er ingen dårlig skribent, men formålet med boka er et tilsvar, og det svekker fortellingen. Hun har ingen distanse til det hun skriver, jeg føler gjennom hele boka at det er Helga Hjorth jeg leser om. Det opplevde jeg ikke med Arv og miljø. Hun har mange stikk til søsteren, og ikke alle er overbevisende. Det er ingen enkel oppgave å overgå Vigdis Hjorth litterært.

I tillegg vil jeg si at Helga Hjorth undergraver sitt eget prosjekt. Hun har fortalt at hun ønsket at boken skulle bli en debatt om virkelighetslitteratur, om hvor langt man kan gå i en roman. Men det hadde vært langt mer fruktbart for debatten hvis boken gikk dypere i hennes opplevelse av utgivelsen, og ikke hennes versjon av familieforholdene. Dette gjorde Tonje Aursland i sin radiodokumentar, hvor hun fortalte om det å dukke opp i Min Kamp, en rekke år etter at hun hadde vært gift med Karl Ove Knausgård.

Opplevelsen min her blir heller at Helga Hjorth som jurist ønsker lover og regler for å ikke ufrivillig bli en romankarakter. Men litteraturen står sterkere enn det, og Vigdis Hjorth har aldri snakket om familien i detalj i intervjuer. Det er Helga som kaster bensin på bålet med denne boka.

For dere som ikke har lest noen av bøkene, så anbefaler jeg Arv og miljø. Uavhengig av hva som er virkelig og selvopplevd, så er det en viktig historie, som sitter i etter endt lesing.

Det kan være interessant å lese Fri vilje etterpå, men det er ingen bok jeg ville valgt uten den førstnevnte.


Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) – Maria Navarro Skaranger

Dette er bok nummer to fra Skaranger som brakdebuterte med «Alle utlendinger har lukka gardiner» i 2015.

Vi blir tatt med til «et sted med grå blokker», hvor Nils har bodd. Fortellerstemmen er storesøsteren til Nils, og det kommer umiddelbart frem at Nils er død. Leiligheten hans skal vaskes og ryddes ut av.

Det var så skittent og rotete i leiligheten at vaskedama ikke visste om hun ville ta jobben, jeg ringte for å spørre om hun kunne vaske ut, jeg sa det var ganske skittent, hvor skittent, sa hun, ganske skittent, sa jeg, og da ble hun usikker.

Boka går tilbake i tid, hvor søsteren forteller minner om Nils. Noen minner er fine, mens andre minner viser hvordan sykdommen hans vekslet mellom merkelige påfunn, til paranoide tanker. Det er spesielt sterkt å lese hvordan søsteren ofte ikke får kontakt med han når de er sammen, og hun lurer veldig på hvem han egentlig var.

Jeg liker fortellerstemmen til Skaranger, hun forteller om sorg på en fin og til tider humoristisk måte, som da Nils drar til skogen fordi han er redd for å få svinefluensa. Men det er sårt under overflaten.

Jeg kan spørre henne om når Nils ble syk og hun kan svare: Men kjære deg, Nils var jo sånn hele livet.

Boka gikk veldig hjem hos meg, og det er gøy at Skaranger har fulgt opp suksessdebuten med en så god bok. Virkelig en forfatter å følge med videre.


Velkommen til Amerika – Linda Boström Knausgård

Dette er litt av en bok! Jeg hadde hørt språket til Linda Boström var godt, og det kan jeg bekrefte etter å ha lest hennes tredje bok. Den er på knappe 100 sider, rik og tettskrevet, med en dyster tone og tematikk.

Vi møter en familie hvor jenta har sluttet å snakke etter at faren døde. Hun ønsket han ofte død, og dermed tenker hun at det er hennes feil. Hun er redd for broren, og det er sårt å lese makten han har over henne. Moren er mest opptatt av seg selv, og jenta strever for å få oppmerksomheten hennes.

Av og til er jeg redd for at jeg skal snakke i søvne.
At noen skal høre meg og at det vil bli brukt mot meg.
Jeg ser for meg det triumferende ansiktet til mamma.

Mye av handlingen foregår ved at jenta går rundt i leiligheten, full av engstelse, men også undrende og søkende. I blant dukker faren opp, og det er ubehagelige glimt av hva slags far han har vært. Det er imponerende å ha fortellerstemmen til en liten jente, og fange et alvor som samtidig blir hverdagslig.

For meg er ikke boka lettlest. Den inneholder mye skildringer og beskrivelser, og dialogen flettes inn i teksten. Men jeg likte den veldig godt. Selv om den ikke er den mest tilgjengelige, og jeg måtte pause en del, så er den virkelig verdt å lese, fordi den er så annerledes fra andre bøker jeg har lest.

Jeg hadde ommøblert hjemme, og det var som om
leiligheten fortsatt sto og hev etter pusten av anstrengelsen.

Velkommen til Amerika er særegent i sitt språk, og Linda Boström kan virkelig skrive! Jeg skal definitivt prøve meg på hennes andre bøker.


Se på oss nå – Geir Gulliksen

En av mine beste leseropplevelser i 2016 var «Historier fra et ekteskap», som fikk veldig god omtale. Dette er Geir Gulliksens neste bok, med en ganske lik tematikk; ekteskap, fortid, familieliv, tvil og et blikk som flytter seg til en annen enn den man deler et hjem med.

Vi møter Hans og Harriet, som treffes i et bryllup. Det begynner med noen scener jeg syns var ganske pinlige og litt morsomme, men aller mest hadde jeg problemer med å kjøpe det. Harriet har født bare 6 uker tidligere og har ikke pumpet, det har ikke falt henne inn som nybakt mor. Hans kommer henne til unnsetning og hjelper henne på et toalett, hvor han da melker puppene hennes. Det er verdt å merke seg at Hans er 20 år eldre, og de er begge gift. Harriet tar kontakt med han etter bryllupet, og ønsker å møtes.

I starten var jeg usikker på om jeg skulle fortsette å lese. Jeg tvilte veldig på premisset for boka; at Harriet, en helt nybakt mor med brystbetennelse, skulle bli så opphengt i Hans, som er 20 år eldre enn henne. Ville en som nylig har født, sannsynligvis utslitt, og som attpåtil har en smertefull brystbetennelse, bry seg om tiltrekningen mot en ukjent mann? Det er det ingen fasit på, men for meg fremstår det urealistisk. Det slår meg også at jeg de siste årene har lest flere kvinnelige forfattere, og i begynnelsen blir det mannlige blikket veldig fremtredende. Jeg fortsatte likevel.

Et veldig interessant skifte kommer når fokuset går over til Ingunn, kona til Hans. Utover i fortellingen har jeg rukket å bygge opp en stor irritasjon mot Hans, og det er så deilig at Ingunn får plass. Morsomt nok heter det ene kapittelet «Ta meg vekk fra Hans og Harriet», og det er akkurat det jeg som leser også vil. Ingunns perspektiv redder boka for min del, og det er det beste fortellergrepet Gulliksen gjør.

Jeg lever meg mer inn i fortellingen etter hvert, og Gulliksen skaper engasjerende karakterer. Alt i alt er det en god bok, det er bare ikke hans beste. Har du ikke lest «Historier fra et ekteskap» er mitt tips å heller gå for den i første omgang.


Hålla andan – Flora Wiström

På tirsdag lå denne boka på dørmatten og ventet. Jeg hadde forhåndsbestilt fra Adlibris, og var peppad som man sier! Flora er en av bloggerne jeg har fulgt lengst. Dette er hennes andre bok, og debuten «Stanna» syns jeg var imponerende velskrevet, så jeg var spent på denne. Det gjør også kanskje noe ekstra å følge henne i flere år gjennom skriveprosessen.

Hun skaper og skildrer svært troverdige scener. Jeg gleder meg over alle små detaljer hun får frem, og syns språket ofte er poetisk. Samtidig tipper det ikke over, hun beskriver også ekle elementer, som jeg vil si er en viktig balanse i språket. Jeg ser for meg at hun noterer detaljer i hverdagen som kan brukes, og er opptatt av å gi teksten farge. Det lykkes hun med.

Boka utspiller seg i en svømmehall, og vi møter Mina på 18 år, som er yngst i en søskenflokk på tre. Det har nettopp blitt sommerferie, og storesøster Daria forsvinner. Mina går på et vis inn i rollen som Daria, samtidig som hun begynner å forstå søsteren mer og mer. Det gis et godt innblikk i søskenrelasjonene, og tilbakeblikk til fortiden gir en ekstra dimensjon.

Jeg vil ikke avsløre så mye av handlingen, men Minas karakter har en kjempespennende utvikling, og vi får små drypp av hva som har skjedd med Daria, hvor det blir mer og mer avkledd mot slutten. Det tok litt tid å komme inn i boka for min del, men det kan være fordi den er svensk. Den siste halvdelen derimot, fløt jeg gjennom. Dramaturgisk syns jeg den er godt bygget opp, foruten at slutten blir noe kort og brå.

Man skal ikke dømme en bok på omslaget som de sier, men jeg må likevel berømme Sara som har designet boken og attpåtil kommet på tittelen. Selv er jeg ganske lei av rosa omslag, og denne syns jeg virkelig representerer boka.

Boka må bestilles på nett, men det vil jeg absolutt anbefale. Den er original, svært velskrevet og detaljrik. Tror den vil være god sommerlektyre, ved stranden eller en bassengkant.


Så mye hadde jeg – Trude Marstein

Til jul var jeg så heldig å få denne boka, og den ble fortært på kort tid i romjula. Boka er skrevet akkurat sånn som jeg liker det – familierelasjoner, en hovedperson man blir engasjert i, og en bok som spenner bredt i tid.

Vi følger Monika fra alderen 13 – til 58 år, gjennom en rekke forhold. Flere forhold burde hun aldri gått inn i, men Monika er nok mer redd for å være alene enn å være med feil mann. Hun er ikke beskrevet på en særlig sympatisk måte, og det liker jeg veldig godt. Jeg blir engasjert, oppgitt, og etterlyser ofte selvinnsikten.

I tillegg får familiemedlemmene hennes, foreldrene og hennes tre søstre, mye plass. Relasjonene er skildret på en imponerende måte, med spiss dialog. Å fortelle om en familie gjennom flere tiår er krevende, ikke minst når det er såpass mange personer med i fortellingen. Men dette mestrer Marstein.

Jeg tror grunnen til at boken treffer meg så godt er at den viser mye menneskelighet i Monika. Det er kanskje naturlig å se på henne som egoistisk. Men derimot er det muligens mest av alt et sterkt ønske om frihet, som er uforenlig med behovet for å ha en flokk og tilhørighet.

Dette er samtidslitteratur på høyeste nivå. Den bør leses av alle som liker å lese om relasjoner.


Dyret – Heidi Furre

For de som ikke kjenner til Heidi Furre kan jeg bare si det med en gang – hun er virkelig verdt å lese. Hun debuterte i 2013 med «Parissyndromet», og fulgte opp med «Ungdomsskulen» i 2016. Hennes tredje bok «Dyret» beskrives av Flamme forlag som en svangerskapsroman.

Det er en bok som skildrer følelser og tanker, og som sikter på å vise det man kanskje ikke vet når man blir gravid. Det man kan ikke kan slå opp i en bok. At kvinner som spyr på gata ikke nødvendigvis er rusa eller fyllesyke, de er kanskje bare gravide. Hvordan kroppen tar over, og du ikke lenger er den som sitter i førersetet. Eller mer alvorlig og tankevekkende; hvorfor man skal vente til uke 12 før man forteller det, man snakker ikke om når det ikke går bra.

Boken er også politisk, og ser på det økonomiske aspektet ved å bli gravid. Vi har en velferdsstat, men den nyter du best av hvis du har hatt stabil og helst høy inntekt. Hovedpersonen er i vikariat, med usikker inntekt. På lønningspils med jobben plasserer hun seg taktisk ved sjefen. Det skal vise seg hun må være taktisk med han senere også.

Hovedpersonen er en veldig fin blanding av grublende og bekymret, men samtidig handlekraftig og listig. De praktiske utfordringene blir løst på en snedig måte. Hvordan skal jeg ikke avsløre, men jeg syns det er et godt feministisk grep av Furre.

Dyret er etter min mening hennes beste bok. Den rommer mye, og det merkes at hun har lagt ned et betydelig arbeid med setningene, og skapt en hovedkarakter man blir glad i og heier på.

Denne boken var en av mine beste leseropplevelser i 2018, og anbefales varmt!