Velkommen til Amerika – Linda Boström Knausgård

Dette er litt av en bok! Jeg hadde hørt språket til Linda Boström var godt, og det kan jeg bekrefte etter å ha lest hennes tredje bok. Den er på knappe 100 sider, rik og tettskrevet, med en dyster tone og tematikk.

Vi møter en familie hvor jenta har sluttet å snakke etter at faren døde. Hun ønsket han ofte død, og dermed tenker hun at det er hennes feil. Hun er redd for broren, og det er sårt å lese makten han har over henne. Moren er mest opptatt av seg selv, og jenta strever for å få oppmerksomheten hennes.

Av og til er jeg redd for at jeg skal snakke i søvne.
At noen skal høre meg og at det vil bli brukt mot meg.
Jeg ser for meg det triumferende ansiktet til mamma.

Mye av handlingen foregår ved at jenta går rundt i leiligheten, full av engstelse, men også undrende og søkende. I blant dukker faren opp, og det er ubehagelige glimt av hva slags far han har vært. Det er imponerende å ha fortellerstemmen til en liten jente, og fange et alvor som samtidig blir hverdagslig.

For meg er ikke boka lettlest. Den inneholder mye skildringer og beskrivelser, og dialogen flettes inn i teksten. Men jeg likte den veldig godt. Selv om den ikke er den mest tilgjengelige, og jeg måtte pause en del, så er den virkelig verdt å lese, fordi den er så annerledes fra andre bøker jeg har lest.

Jeg hadde ommøblert hjemme, og det var som om
leiligheten fortsatt sto og hev etter pusten av anstrengelsen.

Velkommen til Amerika er særegent i sitt språk, og Linda Boström kan virkelig skrive! Jeg skal definitivt prøve meg på hennes andre bøker.


Se på oss nå – Geir Gulliksen

En av mine beste leseropplevelser i 2016 var «Historier fra et ekteskap», som fikk veldig god omtale. Dette er Geir Gulliksens neste bok, med en ganske lik tematikk; ekteskap, fortid, familieliv, tvil og et blikk som flytter seg til en annen enn den man deler et hjem med.

Vi møter Hans og Harriet, som treffes i et bryllup. Det begynner med noen scener jeg syns var ganske pinlige og litt morsomme, men aller mest hadde jeg problemer med å kjøpe det. Harriet har født bare 6 uker tidligere og har ikke pumpet, det har ikke falt henne inn som nybakt mor. Hans kommer henne til unnsetning og hjelper henne på et toalett, hvor han da melker puppene hennes. Det er verdt å merke seg at Hans er 20 år eldre, og de er begge gift. Harriet tar kontakt med han etter bryllupet, og ønsker å møtes.

I starten var jeg usikker på om jeg skulle fortsette å lese. Jeg tvilte veldig på premisset for boka; at Harriet, en helt nybakt mor med brystbetennelse, skulle bli så opphengt i Hans, som er 20 år eldre enn henne. Ville en som nylig har født, sannsynligvis utslitt, og som attpåtil har en smertefull brystbetennelse, bry seg om tiltrekningen mot en ukjent mann? Det er det ingen fasit på, men for meg fremstår det urealistisk. Det slår meg også at jeg de siste årene har lest flere kvinnelige forfattere, og i begynnelsen blir det mannlige blikket veldig fremtredende. Jeg fortsatte likevel.

Et veldig interessant skifte kommer når fokuset går over til Ingunn, kona til Hans. Utover i fortellingen har jeg rukket å bygge opp en stor irritasjon mot Hans, og det er så deilig at Ingunn får plass. Morsomt nok heter det ene kapittelet «Ta meg vekk fra Hans og Harriet», og det er akkurat det jeg som leser også vil. Ingunns perspektiv redder boka for min del, og det er det beste fortellergrepet Gulliksen gjør.

Jeg lever meg mer inn i fortellingen etter hvert, og Gulliksen skaper engasjerende karakterer. Alt i alt er det en god bok, det er bare ikke hans beste. Har du ikke lest «Historier fra et ekteskap» er mitt tips å heller gå for den i første omgang.


Hålla andan – Flora Wiström

På tirsdag lå denne boka på dørmatten og ventet. Jeg hadde forhåndsbestilt fra Adlibris, og var peppad som man sier! Flora er en av bloggerne jeg har fulgt lengst. Dette er hennes andre bok, og debuten «Stanna» syns jeg var imponerende velskrevet, så jeg var spent på denne. Det gjør også kanskje noe ekstra å følge henne i flere år gjennom skriveprosessen.

Hun skaper og skildrer svært troverdige scener. Jeg gleder meg over alle små detaljer hun får frem, og syns språket ofte er poetisk. Samtidig tipper det ikke over, hun beskriver også ekle elementer, som jeg vil si er en viktig balanse i språket. Jeg ser for meg at hun noterer detaljer i hverdagen som kan brukes, og er opptatt av å gi teksten farge. Det lykkes hun med.

Boka utspiller seg i en svømmehall, og vi møter Mina på 18 år, som er yngst i en søskenflokk på tre. Det har nettopp blitt sommerferie, og storesøster Daria forsvinner. Mina går på et vis inn i rollen som Daria, samtidig som hun begynner å forstå søsteren mer og mer. Det gis et godt innblikk i søskenrelasjonene, og tilbakeblikk til fortiden gir en ekstra dimensjon.

Jeg vil ikke avsløre så mye av handlingen, men Minas karakter har en kjempespennende utvikling, og vi får små drypp av hva som har skjedd med Daria, hvor det blir mer og mer avkledd mot slutten. Det tok litt tid å komme inn i boka for min del, men det kan være fordi den er svensk. Den siste halvdelen derimot, fløt jeg gjennom. Dramaturgisk syns jeg den er godt bygget opp, foruten at slutten blir noe kort og brå.

Man skal ikke dømme en bok på omslaget som de sier, men jeg må likevel berømme Sara som har designet boken og attpåtil kommet på tittelen. Selv er jeg ganske lei av rosa omslag, og denne syns jeg virkelig representerer boka.

Boka må bestilles på nett, men det vil jeg absolutt anbefale. Den er original, svært velskrevet og detaljrik. Tror den vil være god sommerlektyre, ved stranden eller en bassengkant.


Så mye hadde jeg – Trude Marstein

Til jul var jeg så heldig å få denne boka, og den ble fortært på kort tid i romjula. Boka er skrevet akkurat sånn som jeg liker det – familierelasjoner, en hovedperson man blir engasjert i, og en bok som spenner bredt i tid.

Vi følger Monika fra alderen 13 – til 58 år, gjennom en rekke forhold. Flere forhold burde hun aldri gått inn i, men Monika er nok mer redd for å være alene enn å være med feil mann. Hun er ikke beskrevet på en særlig sympatisk måte, og det liker jeg veldig godt. Jeg blir engasjert, oppgitt, og etterlyser ofte selvinnsikten.

I tillegg får familiemedlemmene hennes, foreldrene og hennes tre søstre, mye plass. Relasjonene er skildret på en imponerende måte, med spiss dialog. Å fortelle om en familie gjennom flere tiår er krevende, ikke minst når det er såpass mange personer med i fortellingen. Men dette mestrer Marstein.

Jeg tror grunnen til at boken treffer meg så godt er at den viser mye menneskelighet i Monika. Det er kanskje naturlig å se på henne som egoistisk. Men derimot er det muligens mest av alt et sterkt ønske om frihet, som er uforenlig med behovet for å ha en flokk og tilhørighet.

Dette er samtidslitteratur på høyeste nivå. Den bør leses av alle som liker å lese om relasjoner.


Dyret – Heidi Furre

For de som ikke kjenner til Heidi Furre kan jeg bare si det med en gang – hun er virkelig verdt å lese. Hun debuterte i 2013 med «Parissyndromet», og fulgte opp med «Ungdomsskulen» i 2016. Hennes tredje bok «Dyret» beskrives av Flamme forlag som en svangerskapsroman.

Det er en bok som skildrer følelser og tanker, og som sikter på å vise det man kanskje ikke vet når man blir gravid. Det man kan ikke kan slå opp i en bok. At kvinner som spyr på gata ikke nødvendigvis er rusa eller fyllesyke, de er kanskje bare gravide. Hvordan kroppen tar over, og du ikke lenger er den som sitter i førersetet. Eller mer alvorlig og tankevekkende; hvorfor man skal vente til uke 12 før man forteller det, man snakker ikke om når det ikke går bra.

Boken er også politisk, og ser på det økonomiske aspektet ved å bli gravid. Vi har en velferdsstat, men den nyter du best av hvis du har hatt stabil og helst høy inntekt. Hovedpersonen er i vikariat, med usikker inntekt. På lønningspils med jobben plasserer hun seg taktisk ved sjefen. Det skal vise seg hun må være taktisk med han senere også.

Hovedpersonen er en veldig fin blanding av grublende og bekymret, men samtidig handlekraftig og listig. De praktiske utfordringene blir løst på en snedig måte. Hvordan skal jeg ikke avsløre, men jeg syns det er et godt feministisk grep av Furre.

Dyret er etter min mening hennes beste bok. Den rommer mye, og det merkes at hun har lagt ned et betydelig arbeid med setningene, og skapt en hovedkarakter man blir glad i og heier på.

Denne boken var en av mine beste leseropplevelser i 2018, og anbefales varmt!