Tampen av august

Nå har jeg tenkt at jeg måtte få til å stikke innom bloggen før august var omme. Klarte det akkurat!

Jeg har jo begynt i ny jobb og dagene fylles med det akkurat nå. Som bildene over, jeg er så heldig å jobbe med miljøkommunikasjon, og fikk dra og dekke Klimabrølet i går. Det var veldig sterkt, spesielt fordi flertallet er barn og det er de som skal vokse opp med et mer og mer usikkert klima. Det blir veldig spennende med valget i år.

Lesingen har falt litt ut de siste ukene. Fikk hint hjemmefra om at jeg kanskje skal lese noe annet enn norsk skjønnlitteratur for å få opp leselysten. Mulig det er en idé, men bunken av uleste bøker sier noe annet. Tror det også handler litt om å begynne i ny jobb, hvor de første ukene er fylt med nye rutiner og opplæring, og man gjerne velger noe som ikke krever så mye hjerneaktivitet når man er hjemme. Om jeg har fått sett både Hjerteslag, F-ordet og Beforeigners? Ja, det har jeg. Kan anbefale alle tre, men kanskje spesielt Hjerteslag, den traff meg ganske hardt. Spesielt gøy for de som har sett Kompani Orheim, Jarle har blitt stor!

Satser på både mer bøker og bilder fremover. Høsten er allerede planlagt med tur til Bergen, Stavanger, København og to jobbreiser. Rekker sikkert ikke blunke før det er juleferie.


Glimt av sommer

Sykkeltur til Kampen, bading på Gressholmen, hyttetur i Mandal og fjelltur i Valdres. Fin og blandet sommer! I sommer har jeg virkelig fått luksusen av å gjøre en del, men samtidig ikke ha for tett program.

Nå venter sensommeren og begynnelsen på høsten, den fineste tiden på året spør du meg. Kantareller, blåbær, skogstur, milde dager og kjøligere netter, ullgenser og kakao. Det blir bra!


En moderne familie – Helga Flatland

En av bøkene jeg leste i Danmark var denne. Jeg slukte faktisk denne og Tara Westover – Noe tapt og noe vunnet såpass raskt at jeg skjønte jeg måtte finne en bokhandel i løpet av turen.
Det er et godt tegn!

Jeg trodde boka ville handle mest om foreldrene i denne familien, som proklamerer på familietur til Italia at skal skilles etter 40 års ekteskap. Men det er de 3 barna vi får høre mest fra. Som overhodet ikke har sett for seg at foreldrene, i en alder av 70 år, vil forlate prosjekt kjernefamilie.

Vi ser ikke noen fremtid i hverandre lenger.

Det er først den eldste søsteren Liv som har fortellerstemmen, før boka skifter over til søsteren Ellen, som er i midten. Det veksler mellom de to, men på slutten er det broren Håkon, den yngste i søskenflokken, som vi får høre fra. Fortellergrepet fungerer veldig godt, og selv om språket er ganske likt, er det tydelige forskjeller mellom søsknene.

Deres egne relasjoner blir utforsket, i lys av det faktum at foreldrene ikke lenger er sammen. Spesielt Håkon er veldig interessant lesing, han har et helt annet syn på ekteskap og forhold enn sin eldste søster. Men mon tro om det ikke kommer og tar han? Jeg syns hans del er både interessant og humoristisk, før det blir mer alvor og en sår avslutning.

Helga Flatland skriver presist om søskendynamikk, og kan virkelig skildre jakten på den gode stemningen.

Prøver å følge Olafs råd om ikke hele tiden å følge med på alle andre, kjenne på andres stemninger, prøve å holde oversikten over hvem som føler hva når, det er ingenting som blir bedre av det, og han har selvsagt rett.

Jeg er veldig glad i samtidslitteratur og å lese om relasjoner, så denne boka er midt i blinken. Den kunne gjerne vært lenger og gått mer i dybden, men dette betyr også at jeg likte boka veldig godt. Den minner meg delvis om Trude Marsteins – Så mye hadde jeg, men vi får mer innsikt i søsknene her når de blir viet egne kapitler, enn i Marsteins tilfelle hvor romanen har en klar hovedkarakter.

Nå går jeg rett videre til Vingebelastning av samme forfatter, for dette vil jeg utforske videre!


Status

Denne våren har jeg vært det jeg liker å kalle «mellom jobber». Egentlig har det betydd at jeg sa opp en jobb hvor jeg ikke kunne være. Deretter har jeg ikke helt visst hva som skulle skje.

Jeg søkte studier. Jeg søkte jobber. Og prøvde å se for meg høsten. Det så ut til å bli studier.

Men så ble det en u-sving som tok meg en helt annen vei. Jeg gikk på et jobbintervju, og så ble det bekreftet: den var min. En spennende jobb innen miljøkommunikasjon!
Hei gullfuglen, er det deg jeg har skutt.

Jeg vurderte å begynne å studere biblioteksvitenskap, og ergo denne bloggen. Jeg tenkte den kunne fungere som trening i bokformidling. Noe å vedlegge fremtidige søknader til biblioteksjobber. Men sånn blir det ikke. Jeg skal lande i det jeg tror blir en kjempespennende kommunikasjonsstilling. Og det er jeg så glad for!

Det er likevel ikke sånn at jeg ikke vil fortsette å skrive her. Jeg er helt overveldet over hvor mange fine tilbakemeldinger jeg får, og hvor mange som sier de har kjøpt en bok etter at jeg har skrevet om den. Blir veldig glad for det! Har jo lest mer enn jeg pleier også, så bloggen stimulerer min egen leselyst. Jeg husker også bøkene bedre når jeg har skrevet om dem.

Men det blir nok ikke 15 innlegg i måneden som jeg skrev i mai. Når jobben er mye web- og medieproduksjon så får jeg behov for å balansere fritiden. Men jeg vil fortsette å dele her. Kanskje 1 bok i uka, kanskje 2 i måneden. Vi får se! Tenk på det som kvalitet over kvantitet. Jeg har jo skrevet om bøker jeg syns har vært helt greie, kanskje jeg nå bare skal skrive om de jeg liker veldig godt. Det blir forhåpentligvis også en del foto.

Nå skal jeg bare gå og makse sommeren videre, før jeg bretter opp ermene senere i august.


Glimt fra Ebeltoft og Århus

Etter tre netter i Blokhus skulle vi kjøre ned til Århus. Ebeltoft så ut som et passende stopp, med fine hus og brostein. Det var en veldig fin by, men mest passende for et stopp. Det var litt for mange turister der til at jeg ville blitt noe lenger enn noen timer.

Etter et par timer med lunsj og selvsagt is med guf til dessert, så kjørte vi mot Århus. Her hadde vi en fin leilighet med veranda, og varmt vær så genseren endelig kunne droppes.

Århus er virkelig en by å dra til som et alternativ til København! ARoS er et fantastisk museum, byen er liten nok til at du kan gå hvor du vil, og du finner mange av butikkene som også finnes i København, men med mye mindre folk. Du kan skylde på meg hvis & other stories er delvis tømt.
Vi opplevde mye mindre turister enn i København som vi dro til etterpå.

I København ble det ikke tatt noen bilder. Vi shoppet, traff venner, gikk bare rundt og inhalerte København, og kameraet ble liggende hjemme. Så dette blir de siste bildene fra Danmark.


Aldri, aldri, aldri – Linn Strømsborg

Denne uka har det vært 30 grader i Oslo og lufta har stått stille. Jeg har syklet til Sandaker Senter for å hente denne. Trillet ned til Kaffebrenneriet og kjøpt iskaffe. Så har jeg lagt meg i skyggen i Torshovparken, det var for varmt til noe annet. Og lest og lest.

Linn Strømsborg utgav sin første bok Roskilde i 2009. Den fjerde boka hennes tar for seg en hovedperson (vi får aldri navnet hennes) som ikke vil ha barn. Det i seg selv er ganske tabu å si høyt, og derfor en viktig bok å skrive. For man har ulike tanker om hva som utgjør et «godt liv», og hvorvidt barn må være en del av det. Men hvis man sier høyt at man ikke ønsker seg barn, eller kanskje er i tvil, så må man være forberedt på å legitimere det, og helst gi noen gode svar på hvorfor.

Spørsmål om barn er et eksistensielt spørsmål. Boka utforsker tematikken på en så god måte, både at hovedpersonen reflekterer selv, og i samtale med venner.

«Men hvis jeg aldri forandrer meg da, hvis jeg aldri får den trangen til å flytte ut, til å stifte familie, til å bli en annen, blir jeg aldri voksen da? Eller er jeg også voksen, selv om mine ønsker og drømmer er noe annet enn det.»

Hovedpersonen har en samboer hun har hatt i 8 år, og hun er nå 35 år gammel. Bestevenninna skal ha barn. Moren vil bli bestemor. Men hovedpersonen har aldri hatt lyst på barn. Hun får ikke mer lyst av å bli eldre, og se at de rundt henne får barn. Men likevel må hun svare og svare de som spør og spør om hvorfor.

Noe av det jeg liker best er at hovedpersonen ikke blir beskrevet som en som absolutt ikke liker barn, eller er utpreget kald og følelsesløs. Hun er med på fødselen når venninnen føder, og hun passer denne babyen uten problemer når foreldrene må bort en natt. Hun besøker moren sin og utøver stor tålmodighet ovenfor henne. Hun har masse omsorg. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hun egnet til å få barn. Det er et spørsmål om hvorvidt hun vil.

Linn Strømsborg har alltid skildret Oslo og hverdagen på en realistisk og nær måte. Men i denne boka skriver hun bedre enn noen gang. Hun tegner opp Tøyen, take-away, kinoturer alene fordi man vil være alene, samtaler med venner som har barn, som ikke har barn, som sa de aldri ville få barn, men som fikk barn. Samtalene i denne boka er så gode at jeg kan høre meg selv overhøre 30-og-noe-åringer på Kaffebrenneriet.

Jeg prøvde å drøye boka litt, men klarte det ikke, den ble lest i ett jafs. Dette er en av årets sterkeste leseropplevelser for min del, og en bok jeg kommer til å ha med meg lenge.


Glimt fra Svinkløv badehotell

Etter å ha vært innom både Hjortdal Dyrefarm og Slettestrand så vi at vi hadde god tid til en avstikker til. Noen (meg) var dessuten kaffetørste, kanskje vi kunne finne kaffe på dette stedet kalt Svinkløv? OM vi kunne! Lite visste vi at vi skulle snuble over Danmarks fineste badehotell!

Bildene yter virkelig ikke dette stedet rettferdighet. Kan bare anbefale å dra dit!

Her snakket de mitt språk! Vi var veldig heldige og fikk plass inne i 30 minutter for en kaffe (og verdens beste kringle). I 2016 brant hotellet ned til grunnen, og det gjenåpnet først i år. Det er restaurert nært det originale og har bare 36 rom. Jeg var helt målløs av hvor fint det var.

Og med verdens beste kringle (og kaffe) var denne dagen komplett! Det er visst fullbooket ut 2020 hvis du har lyst til å overnatte her, men det er vel verdt turen kun for denne kringlen med utsikt. Alternativt kan man også booke et bord for middag, det jeg så av menyen så meget smagfuldt ut.

Neste innlegg blir det siste av Danmark, da tar vi turen innom Ebeltoft før vi stopper i Århus.


Glimt fra Hjortdal og Slettestrand

Etter å ha vært 2 netter i Blokhus ville vi utnytte leiebilen og korte avstander i Danmark. Ettersom vi er ganske morgenfugler var det helt overkommelig å rekke tre ulike steder, og likevel være tilbake i god tid før middag.

Vi dro først til Hjortdal Dyrefarm, 40 minutters kjøretur fra Blokhus. Her var det så fint! Bare se:

Noen var veldig fornøyde med geitene, mens jeg lekte hestehvisker.

Virkelig et fint sted! Vi var der ganske lenge, og rakk vel å mate nesten alle dyrene vi fant. De hadde også minigolf og ganske ok lunsj, og fin havutsikt. Og med det i sidesynet kjørte vi ned mot havet, til Slettestrand.

Det var dessverre igjen litt for mye bølger og vind til at det fristet å bade. Men fantastisk strand!

De korte avstandene i Danmark er veldig behagelig, og gjør at man får sett mye på en dag, uten å egentlig føle at man kjører så mye eller har dårlig tid. Vi bestemte oss for et tredje stopp, til det som må være det fineste badehotellet i hele Danmark. Det kommer i neste innlegg!


Glimt fra Skagen og Blokhus

Hjemme fra ferie i Danmark! Har en del bilder å vise, så deler det opp i flere innlegg.

La oss begynne kronologisk med Skagen. Vi kom med båten fra Fredrikshavn og skulle bo i Blokhus noen dager. Vi kjørte opp til Skagen på veien, i håp om å se seler ved Grenen. Det gjorde vi dessverre ikke. Men vi spiste turens beste sandwich med flesk og rødkål (smaker som ribbe) og turens første is med guf. Så det ble en ganske bra start likevel.

Etter det gikk turen til Blokhus, hvor vi leide et lite hus i tre dager.

Blokhus har noen av Danmarks fineste strender, med høye sanddyner og hvit, myk sand. En del andre nordmenn, men likevel rolig og mye mindre folk enn i Skagen.

Vi koste oss med bøker (Tara Westover dere, den gleder jeg meg til å fortelle om), lokale restauranter og en kjøretur til Hjortdal dyrefarm den ene dagen. Det kommer i neste innlegg! Viktig å porsjonere ut.


Les pakningsvedlegget nøye – Karen Havelin

Denne boka fikk jeg ironisk nok fikk mer lyst til å lese etter å ha lest det jeg vil kalle en lunken anmeldelse i Aftenposten. Jeg syns tematikken virket spennende og visste at boka var en dobbeldebut – utgitt i både Norge og USA. Jeg ble derfor veldig glad da jeg fant boka på Deichman, og kunne se hvorvidt jeg var enig i anmeldelsen (nei).

Boka handler om Laura, som har endometriose og store smerter. Vi begynner i år 2016, og går bakover til 1995. Hvert kapittel er altså en periode i livet hennes, hvor smerten alltid er den ubudne gjesten. Laura sliter veldig med å få de rundt henne til å forstå at hun faktisk ikke klarer å leve normalt med endometriose.

Vi begynner i New York i 2016, hvor Laura er i 30-årene.

I åresvis har jeg ansett det som en etablert sannhet at kvinnekroppen er en plage. Til tross for dens unike talenter er den fra puberteten av som en utsatt fjellknaus konstant herjet av uvær. Orkaner, hagl, snø og regn – premenstruell unntakstilstand, menstruell unntakstilstand, måneder med p-pilleunntakstilstand, bølger av raseri og fortvilelse.

Da jeg hadde lest ferdig det første kapittelet lurte jeg på om denne formen med å gå tilbake i tid ville fungere. Jeg ble nemlig så nysgjerrig på hva som skulle skje videre med Laura. Men etter endt lesing likte jeg det. Spesielt etter å ha lest om da hun er i begynnelsen av 20-årene, og hun sitter med to venner på café og de kritiserer alle som er sykmeldt som de mener egentlig kan jobbe. Laura tør ikke fortelle dem at hun er sykmeldt. Det kapittelet fungerer veldig bra når man har lest hva som skjer videre.

Boka er høyaktuell etter at det har kommet frem at NAV har bedt en kvinne med endometriose om å fjerne livmoren. Endometriose fører til store smerter og kan gjøre kvinner ute av stand til å jobbe. Det kan visstnok hjelpe å fjerne livmoren, men fordi det har blitt forsket så lite på denne sykdommen vet man ikke nok om det. Det er uansett ganske drøyt å be kvinner fjerne reproduktive kroppsdeler, fordi man heller vil ha de i jobb enn å prøve å finne ut av denne sykdommen.

Jeg har ingen makt. Jeg er fanget i kroppen min. Jeg kan ikke dra.

Det er ganske vond lesing. En ting er de voldsomme smertene, men sårest er det å lese hvordan det påvirker relasjonene hun har rundt seg. Om hvor vanskelig det kan være å forholde seg til andre når man alltid har det vondt og må ta pauser.

Jeg må si jeg syns boken er sterkest i begynnelsen, og kanskje kunne noe på slutten vært sløyfet. Men alt i alt syns jeg det er veldig godt skrevet om kronisk smerte, og den gir viktig innsikt i hvor lammende endometriose kan være. Jeg håper vi får flere bøker fra Karen Havelin i fremtiden.