En moderne familie – Helga Flatland

En av bøkene jeg leste i Danmark var denne. Jeg slukte faktisk denne og Tara Westover – Noe tapt og noe vunnet såpass raskt at jeg skjønte jeg måtte finne en bokhandel i løpet av turen.
Det er et godt tegn!

Jeg trodde boka ville handle mest om foreldrene i denne familien, som proklamerer på familietur til Italia at skal skilles etter 40 års ekteskap. Men det er de 3 barna vi får høre mest fra. Som overhodet ikke har sett for seg at foreldrene, i en alder av 70 år, vil forlate prosjekt kjernefamilie.

Vi ser ikke noen fremtid i hverandre lenger.

Det er først den eldste søsteren Liv som har fortellerstemmen, før boka skifter over til søsteren Ellen, som er i midten. Det veksler mellom de to, men på slutten er det broren Håkon, den yngste i søskenflokken, som vi får høre fra. Fortellergrepet fungerer veldig godt, og selv om språket er ganske likt, er det tydelige forskjeller mellom søsknene.

Deres egne relasjoner blir utforsket, i lys av det faktum at foreldrene ikke lenger er sammen. Spesielt Håkon er veldig interessant lesing, han har et helt annet syn på ekteskap og forhold enn sin eldste søster. Men mon tro om det ikke kommer og tar han? Jeg syns hans del er både interessant og humoristisk, før det blir mer alvor og en sår avslutning.

Helga Flatland skriver presist om søskendynamikk, og kan virkelig skildre jakten på den gode stemningen.

Prøver å følge Olafs råd om ikke hele tiden å følge med på alle andre, kjenne på andres stemninger, prøve å holde oversikten over hvem som føler hva når, det er ingenting som blir bedre av det, og han har selvsagt rett.

Jeg er veldig glad i samtidslitteratur og å lese om relasjoner, så denne boka er midt i blinken. Den kunne gjerne vært lenger og gått mer i dybden, men dette betyr også at jeg likte boka veldig godt. Den minner meg delvis om Trude Marsteins – Så mye hadde jeg, men vi får mer innsikt i søsknene her når de blir viet egne kapitler, enn i Marsteins tilfelle hvor romanen har en klar hovedkarakter.

Nå går jeg rett videre til Vingebelastning av samme forfatter, for dette vil jeg utforske videre!


Else går til psykolog – Else Kåss Furuseth

Denne boka rørte meg! Jeg har fulgt en del med på Else og sett mye av det hun har gjort som komiker, men jeg fikk et helt nytt innblikk i hvem personen Else er.

Premisset for boka, utdrag av samtaler med Elses psykolog gjennom 2 år, høres kanskje ut som noe med potensiale til å bli kjedelig. Men det blir ikke det, som jeg tror er en kombinasjon av Elses vittige kommentarer, og en psykolog som lirker frem hennes mer sårbare sider.

Else bruker humor som en beskyttelsesmekanisme. Det er kanskje feil å le så mye av det som jeg gjør, men det treffer meg veldig. Som da hun snakker om at hun ikke klarer å flytte fra leiligheten sin, fordi hun forbinder den sterkt med minner av broren som har tatt selvmord.

Else: Jeg klarer ikke flytte derfra.
Psykologen: Ja, vil du si det så sterkt selv, at du ikke klarer å flytte derfra?
Else: Ja, jeg vil si det, jeg har vært på åttiseks visninger. Møtt Gerd-Liv Valla på mange av dem.

Det såreste er å lese om Elses tanker rundt kropp. Hun snakker ikke alltid like fint om seg selv, men det er det ikke alle rundt henne som gjør heller. Hun forteller om fulle folk på gata som ikke legger noe i mellom. Hvordan hun har brukt kroppen naken i sketsjer, og det er noe hun kanskje angrer på.

Hun innrømmer også ensomhet, som fremdeles er tabubelagt å snakke om. Og hun er spesielt modig når hun deler det faktum at hun virkelig har fullstendig gitt opp å finne en partner.

Det aller fineste er at psykologen har snakket om det å skrive et brev til seg selv. Et oppmuntringsbrev, hvor man sier fine ting. Else ler av dette, og det er noe hun aldri ville funnet på å gjøre. Men boka avslutter nettopp med et sånt brev.

Det eneste jeg vil utsette er at ingen av samtalene er merket med dato. En del samtaler er utelatt, og det er derfor vanskelig å vite tidslinjen underveis. Men ellers var det en ærlig, litt trist, men mest av alt fin leseropplevelse. Med denne boka som bakgrunn så gleder jeg meg til å se «Else om barn» som blir sendt på TVNorge til høsten.


Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) – Maria Navarro Skaranger

Dette er bok nummer to fra Skaranger som brakdebuterte med «Alle utlendinger har lukka gardiner» i 2015.

Vi blir tatt med til «et sted med grå blokker», hvor Nils har bodd. Fortellerstemmen er storesøsteren til Nils, og det kommer umiddelbart frem at Nils er død. Leiligheten hans skal vaskes og ryddes ut av.

Det var så skittent og rotete i leiligheten at vaskedama ikke visste om hun ville ta jobben, jeg ringte for å spørre om hun kunne vaske ut, jeg sa det var ganske skittent, hvor skittent, sa hun, ganske skittent, sa jeg, og da ble hun usikker.

Boka går tilbake i tid, hvor søsteren forteller minner om Nils. Noen minner er fine, mens andre minner viser hvordan sykdommen hans vekslet mellom merkelige påfunn, til paranoide tanker. Det er spesielt sterkt å lese hvordan søsteren ofte ikke får kontakt med han når de er sammen, og hun lurer veldig på hvem han egentlig var.

Jeg liker fortellerstemmen til Skaranger, hun forteller om sorg på en fin og til tider humoristisk måte, som da Nils drar til skogen fordi han er redd for å få svinefluensa. Men det er sårt under overflaten.

Jeg kan spørre henne om når Nils ble syk og hun kan svare: Men kjære deg, Nils var jo sånn hele livet.

Boka gikk veldig hjem hos meg, og det er gøy at Skaranger har fulgt opp suksessdebuten med en så god bok. Virkelig en forfatter å følge med videre.


Velkommen til Amerika – Linda Boström Knausgård

Dette er litt av en bok! Jeg hadde hørt språket til Linda Boström var godt, og det kan jeg bekrefte etter å ha lest hennes tredje bok. Den er på knappe 100 sider, rik og tettskrevet, med en dyster tone og tematikk.

Vi møter en familie hvor jenta har sluttet å snakke etter at faren døde. Hun ønsket han ofte død, og dermed tenker hun at det er hennes feil. Hun er redd for broren, og det er sårt å lese makten han har over henne. Moren er mest opptatt av seg selv, og jenta strever for å få oppmerksomheten hennes.

Av og til er jeg redd for at jeg skal snakke i søvne.
At noen skal høre meg og at det vil bli brukt mot meg.
Jeg ser for meg det triumferende ansiktet til mamma.

Mye av handlingen foregår ved at jenta går rundt i leiligheten, full av engstelse, men også undrende og søkende. I blant dukker faren opp, og det er ubehagelige glimt av hva slags far han har vært. Det er imponerende å ha fortellerstemmen til en liten jente, og fange et alvor som samtidig blir hverdagslig.

For meg er ikke boka lettlest. Den inneholder mye skildringer og beskrivelser, og dialogen flettes inn i teksten. Men jeg likte den veldig godt. Selv om den ikke er den mest tilgjengelige, og jeg måtte pause en del, så er den virkelig verdt å lese, fordi den er så annerledes fra andre bøker jeg har lest.

Jeg hadde ommøblert hjemme, og det var som om
leiligheten fortsatt sto og hev etter pusten av anstrengelsen.

Velkommen til Amerika er særegent i sitt språk, og Linda Boström kan virkelig skrive! Jeg skal definitivt prøve meg på hennes andre bøker.


Se på oss nå – Geir Gulliksen

En av mine beste leseropplevelser i 2016 var «Historier fra et ekteskap», som fikk veldig god omtale. Dette er Geir Gulliksens neste bok, med en ganske lik tematikk; ekteskap, fortid, familieliv, tvil og et blikk som flytter seg til en annen enn den man deler et hjem med.

Vi møter Hans og Harriet, som treffes i et bryllup. Det begynner med noen scener jeg syns var ganske pinlige og litt morsomme, men aller mest hadde jeg problemer med å kjøpe det. Harriet har født bare 6 uker tidligere og har ikke pumpet, det har ikke falt henne inn som nybakt mor. Hans kommer henne til unnsetning og hjelper henne på et toalett, hvor han da melker puppene hennes. Det er verdt å merke seg at Hans er 20 år eldre, og de er begge gift. Harriet tar kontakt med han etter bryllupet, og ønsker å møtes.

I starten var jeg usikker på om jeg skulle fortsette å lese. Jeg tvilte veldig på premisset for boka; at Harriet, en helt nybakt mor med brystbetennelse, skulle bli så opphengt i Hans, som er 20 år eldre enn henne. Ville en som nylig har født, sannsynligvis utslitt, og som attpåtil har en smertefull brystbetennelse, bry seg om tiltrekningen mot en ukjent mann? Det er det ingen fasit på, men for meg fremstår det urealistisk. Det slår meg også at jeg de siste årene har lest flere kvinnelige forfattere, og i begynnelsen blir det mannlige blikket veldig fremtredende. Jeg fortsatte likevel.

Et veldig interessant skifte kommer når fokuset går over til Ingunn, kona til Hans. Utover i fortellingen har jeg rukket å bygge opp en stor irritasjon mot Hans, og det er så deilig at Ingunn får plass. Morsomt nok heter det ene kapittelet «Ta meg vekk fra Hans og Harriet», og det er akkurat det jeg som leser også vil. Ingunns perspektiv redder boka for min del, og det er det beste fortellergrepet Gulliksen gjør.

Jeg lever meg mer inn i fortellingen etter hvert, og Gulliksen skaper engasjerende karakterer. Alt i alt er det en god bok, det er bare ikke hans beste. Har du ikke lest «Historier fra et ekteskap» er mitt tips å heller gå for den i første omgang.


Hei bloggen!

Jeg må bare si takk til alle som har besøkt denne lille bloggen som fortsatt er ganske nyfødt. På 9 dager har over 100 personer vært innom, det er veldig gøy! Håper dere vil fortsette å komme innom.

Til nå har jeg promotert bokanbefalingene på Instagram, og ikke så mye det andre jeg legger ut. Jeg vil tro de som er interessert i foto og hverdagsinnlegg får det med seg. Denne bloggen blir jo en miks med en del foto, men jeg merker det er veldig gøy å skrive om bøker og det er det mest konkrete å gi respons på. Så det blir en del bokanbefalinger. Jeg får se litt ann hvor hyppig det blir postet, men flere ganger i uka er tanken.

Det er flere måter du kan følge bloggen, og jeg ser noen av dere har meldt seg på epost-liste som ligger i høyremenyen, hurra! Hvis du leser flere blogger vil jeg anbefale Bloglovin, hvor du kan legge inn alle blogger du vil følge, og gå inn der når du vil se hvem som har skrevet noe nytt.

Ellers jeg jo som sagt på Instagram, følg meg gjerne der også. Takk for at du er her!


Hålla andan – Flora Wiström

På tirsdag lå denne boka på dørmatten og ventet. Jeg hadde forhåndsbestilt fra Adlibris, og var peppad som man sier! Flora er en av bloggerne jeg har fulgt lengst. Dette er hennes andre bok, og debuten «Stanna» syns jeg var imponerende velskrevet, så jeg var spent på denne. Det gjør også kanskje noe ekstra å følge henne i flere år gjennom skriveprosessen.

Hun skaper og skildrer svært troverdige scener. Jeg gleder meg over alle små detaljer hun får frem, og syns språket ofte er poetisk. Samtidig tipper det ikke over, hun beskriver også ekle elementer, som jeg vil si er en viktig balanse i språket. Jeg ser for meg at hun noterer detaljer i hverdagen som kan brukes, og er opptatt av å gi teksten farge. Det lykkes hun med.

Boka utspiller seg i en svømmehall, og vi møter Mina på 18 år, som er yngst i en søskenflokk på tre. Det har nettopp blitt sommerferie, og storesøster Daria forsvinner. Mina går på et vis inn i rollen som Daria, samtidig som hun begynner å forstå søsteren mer og mer. Det gis et godt innblikk i søskenrelasjonene, og tilbakeblikk til fortiden gir en ekstra dimensjon.

Jeg vil ikke avsløre så mye av handlingen, men Minas karakter har en kjempespennende utvikling, og vi får små drypp av hva som har skjedd med Daria, hvor det blir mer og mer avkledd mot slutten. Det tok litt tid å komme inn i boka for min del, men det kan være fordi den er svensk. Den siste halvdelen derimot, fløt jeg gjennom. Dramaturgisk syns jeg den er godt bygget opp, foruten at slutten blir noe kort og brå.

Man skal ikke dømme en bok på omslaget som de sier, men jeg må likevel berømme Sara som har designet boken og attpåtil kommet på tittelen. Selv er jeg ganske lei av rosa omslag, og denne syns jeg virkelig representerer boka.

Boka må bestilles på nett, men det vil jeg absolutt anbefale. Den er original, svært velskrevet og detaljrik. Tror den vil være god sommerlektyre, ved stranden eller en bassengkant.