Tung tids tale

Hvordan er det å ha et barn som utvikler sterk autisme? Å møte et hjelpeapparat som føles mer som en belastning enn hjelp? Å ringe mannen din når han er på jobb fordi du ikke kan være alene med barna? Boka handler om å overleve hverdagen. Men den handler aller mest om å ville det beste for barnet. Å gå langt utenfor egne grenser fordi barnet kommer først

Eg hentar veslebror. Lagar middag. Tar imot deg då du kjem med drosja. Følgjer deg på do. Hjelper deg med middagen. Tar deg med ut på tur. Høyrer på musikk i bilen og møter blikket ditt i bakspegelen, du er glad. Går saman med deg i ei lysløype, vi kjem oss rundt sløyfa på to kilometer på to pakkar Läkerol.

I boka møter vi Daniel, som har gått fra å være en helt normal gutt til å bli sterkt autistisk. Ordet er vanskelig for moren å akseptere. Gutten som var helt frisk, og attpåtil foran i utviklingen, skal nå bli kategorisert som psykisk utviklingshemmet.

Det er mye frustrasjon i boka, og det er fullt forståelig. Apparatet rundt vil det beste, men strekker ikke til. Noe av det mest illustrerende i denne boka er møtet moren har med psykologen som ikke klarer å hjelpe. Psykologen googler sinnemestring mens hun snakker med moren og har ingenting å komme med.

Det gjør vondt i hjerterota å lese at Daniel blir større og sterkere, og moren begynner å innse at hun ikke har kontroll.

Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.

Olaug Nilssen vant Brageprisen for denne boka, og det er absolutt fortjent. Det er ikke mulig å lese denne boken uten å bli påvirket. En varm tekst i en tung forpakning.


Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) – Maria Navarro Skaranger

Dette er bok nummer to fra Skaranger som brakdebuterte med «Alle utlendinger har lukka gardiner» i 2015.

Vi blir tatt med til «et sted med grå blokker», hvor Nils har bodd. Fortellerstemmen er storesøsteren til Nils, og det kommer umiddelbart frem at Nils er død. Leiligheten hans skal vaskes og ryddes ut av.

Det var så skittent og rotete i leiligheten at vaskedama ikke visste om hun ville ta jobben, jeg ringte for å spørre om hun kunne vaske ut, jeg sa det var ganske skittent, hvor skittent, sa hun, ganske skittent, sa jeg, og da ble hun usikker.

Boka går tilbake i tid, hvor søsteren forteller minner om Nils. Noen minner er fine, mens andre minner viser hvordan sykdommen hans vekslet mellom merkelige påfunn, til paranoide tanker. Det er spesielt sterkt å lese hvordan søsteren ofte ikke får kontakt med han når de er sammen, og hun lurer veldig på hvem han egentlig var.

Jeg liker fortellerstemmen til Skaranger, hun forteller om sorg på en fin og til tider humoristisk måte, som da Nils drar til skogen fordi han er redd for å få svinefluensa. Men det er sårt under overflaten.

Jeg kan spørre henne om når Nils ble syk og hun kan svare: Men kjære deg, Nils var jo sånn hele livet.

Boka gikk veldig hjem hos meg, og det er gøy at Skaranger har fulgt opp suksessdebuten med en så god bok. Virkelig en forfatter å følge med videre.


Velkommen til Amerika – Linda Boström Knausgård

Dette er litt av en bok! Jeg hadde hørt språket til Linda Boström var godt, og det kan jeg bekrefte etter å ha lest hennes tredje bok. Den er på knappe 100 sider, rik og tettskrevet, med en dyster tone og tematikk.

Vi møter en familie hvor jenta har sluttet å snakke etter at faren døde. Hun ønsket han ofte død, og dermed tenker hun at det er hennes feil. Hun er redd for broren, og det er sårt å lese makten han har over henne. Moren er mest opptatt av seg selv, og jenta strever for å få oppmerksomheten hennes.

Av og til er jeg redd for at jeg skal snakke i søvne.
At noen skal høre meg og at det vil bli brukt mot meg.
Jeg ser for meg det triumferende ansiktet til mamma.

Mye av handlingen foregår ved at jenta går rundt i leiligheten, full av engstelse, men også undrende og søkende. I blant dukker faren opp, og det er ubehagelige glimt av hva slags far han har vært. Det er imponerende å ha fortellerstemmen til en liten jente, og fange et alvor som samtidig blir hverdagslig.

For meg er ikke boka lettlest. Den inneholder mye skildringer og beskrivelser, og dialogen flettes inn i teksten. Men jeg likte den veldig godt. Selv om den ikke er den mest tilgjengelige, og jeg måtte pause en del, så er den virkelig verdt å lese, fordi den er så annerledes fra andre bøker jeg har lest.

Jeg hadde ommøblert hjemme, og det var som om
leiligheten fortsatt sto og hev etter pusten av anstrengelsen.

Velkommen til Amerika er særegent i sitt språk, og Linda Boström kan virkelig skrive! Jeg skal definitivt prøve meg på hennes andre bøker.


Se på oss nå – Geir Gulliksen

En av mine beste leseropplevelser i 2016 var «Historier fra et ekteskap», som fikk veldig god omtale. Dette er Geir Gulliksens neste bok, med en ganske lik tematikk; ekteskap, fortid, familieliv, tvil og et blikk som flytter seg til en annen enn den man deler et hjem med.

Vi møter Hans og Harriet, som treffes i et bryllup. Det begynner med noen scener jeg syns var ganske pinlige og litt morsomme, men aller mest hadde jeg problemer med å kjøpe det. Harriet har født bare 6 uker tidligere og har ikke pumpet, det har ikke falt henne inn som nybakt mor. Hans kommer henne til unnsetning og hjelper henne på et toalett, hvor han da melker puppene hennes. Det er verdt å merke seg at Hans er 20 år eldre, og de er begge gift. Harriet tar kontakt med han etter bryllupet, og ønsker å møtes.

I starten var jeg usikker på om jeg skulle fortsette å lese. Jeg tvilte veldig på premisset for boka; at Harriet, en helt nybakt mor med brystbetennelse, skulle bli så opphengt i Hans, som er 20 år eldre enn henne. Ville en som nylig har født, sannsynligvis utslitt, og som attpåtil har en smertefull brystbetennelse, bry seg om tiltrekningen mot en ukjent mann? Det er det ingen fasit på, men for meg fremstår det urealistisk. Det slår meg også at jeg de siste årene har lest flere kvinnelige forfattere, og i begynnelsen blir det mannlige blikket veldig fremtredende. Jeg fortsatte likevel.

Et veldig interessant skifte kommer når fokuset går over til Ingunn, kona til Hans. Utover i fortellingen har jeg rukket å bygge opp en stor irritasjon mot Hans, og det er så deilig at Ingunn får plass. Morsomt nok heter det ene kapittelet «Ta meg vekk fra Hans og Harriet», og det er akkurat det jeg som leser også vil. Ingunns perspektiv redder boka for min del, og det er det beste fortellergrepet Gulliksen gjør.

Jeg lever meg mer inn i fortellingen etter hvert, og Gulliksen skaper engasjerende karakterer. Alt i alt er det en god bok, det er bare ikke hans beste. Har du ikke lest «Historier fra et ekteskap» er mitt tips å heller gå for den i første omgang.


Hei bloggen!

Jeg må bare si takk til alle som har besøkt denne lille bloggen som fortsatt er ganske nyfødt. På 9 dager har over 100 personer vært innom, det er veldig gøy! Håper dere vil fortsette å komme innom.

Til nå har jeg promotert bokanbefalingene på Instagram, og ikke så mye det andre jeg legger ut. Jeg vil tro de som er interessert i foto og hverdagsinnlegg får det med seg. Denne bloggen blir jo en miks med en del foto, men jeg merker det er veldig gøy å skrive om bøker og det er det mest konkrete å gi respons på. Så det blir en del bokanbefalinger. Jeg får se litt ann hvor hyppig det blir postet, men flere ganger i uka er tanken.

Det er flere måter du kan følge bloggen, og jeg ser noen av dere har meldt seg på epost-liste som ligger i høyremenyen, hurra! Hvis du leser flere blogger vil jeg anbefale Bloglovin, hvor du kan legge inn alle blogger du vil følge, og gå inn der når du vil se hvem som har skrevet noe nytt.

Ellers jeg jo som sagt på Instagram, følg meg gjerne der også. Takk for at du er her!