En moderne familie – Helga Flatland

En av bøkene jeg leste i Danmark var denne. Jeg slukte faktisk denne og Tara Westover – Noe tapt og noe vunnet såpass raskt at jeg skjønte jeg måtte finne en bokhandel i løpet av turen.
Det er et godt tegn!

Jeg trodde boka ville handle mest om foreldrene i denne familien, som proklamerer på familietur til Italia at skal skilles etter 40 års ekteskap. Men det er de 3 barna vi får høre mest fra. Som overhodet ikke har sett for seg at foreldrene, i en alder av 70 år, vil forlate prosjekt kjernefamilie.

Vi ser ikke noen fremtid i hverandre lenger.

Det er først den eldste søsteren Liv som har fortellerstemmen, før boka skifter over til søsteren Ellen, som er i midten. Det veksler mellom de to, men på slutten er det broren Håkon, den yngste i søskenflokken, som vi får høre fra. Fortellergrepet fungerer veldig godt, og selv om språket er ganske likt, er det tydelige forskjeller mellom søsknene.

Deres egne relasjoner blir utforsket, i lys av det faktum at foreldrene ikke lenger er sammen. Spesielt Håkon er veldig interessant lesing, han har et helt annet syn på ekteskap og forhold enn sin eldste søster. Men mon tro om det ikke kommer og tar han? Jeg syns hans del er både interessant og humoristisk, før det blir mer alvor og en sår avslutning.

Helga Flatland skriver presist om søskendynamikk, og kan virkelig skildre jakten på den gode stemningen.

Prøver å følge Olafs råd om ikke hele tiden å følge med på alle andre, kjenne på andres stemninger, prøve å holde oversikten over hvem som føler hva når, det er ingenting som blir bedre av det, og han har selvsagt rett.

Jeg er veldig glad i samtidslitteratur og å lese om relasjoner, så denne boka er midt i blinken. Den kunne gjerne vært lenger og gått mer i dybden, men dette betyr også at jeg likte boka veldig godt. Den minner meg delvis om Trude Marsteins – Så mye hadde jeg, men vi får mer innsikt i søsknene her når de blir viet egne kapitler, enn i Marsteins tilfelle hvor romanen har en klar hovedkarakter.

Nå går jeg rett videre til Vingebelastning av samme forfatter, for dette vil jeg utforske videre!


Aldri, aldri, aldri – Linn Strømsborg

Denne uka har det vært 30 grader i Oslo og lufta har stått stille. Jeg har syklet til Sandaker Senter for å hente denne. Trillet ned til Kaffebrenneriet og kjøpt iskaffe. Så har jeg lagt meg i skyggen i Torshovparken, det var for varmt til noe annet. Og lest og lest.

Linn Strømsborg utgav sin første bok Roskilde i 2009. Den fjerde boka hennes tar for seg en hovedperson (vi får aldri navnet hennes) som ikke vil ha barn. Det i seg selv er ganske tabu å si høyt, og derfor en viktig bok å skrive. For man har ulike tanker om hva som utgjør et «godt liv», og hvorvidt barn må være en del av det. Men hvis man sier høyt at man ikke ønsker seg barn, eller kanskje er i tvil, så må man være forberedt på å legitimere det, og helst gi noen gode svar på hvorfor.

Spørsmål om barn er et eksistensielt spørsmål. Boka utforsker tematikken på en så god måte, både at hovedpersonen reflekterer selv, og i samtale med venner.

«Men hvis jeg aldri forandrer meg da, hvis jeg aldri får den trangen til å flytte ut, til å stifte familie, til å bli en annen, blir jeg aldri voksen da? Eller er jeg også voksen, selv om mine ønsker og drømmer er noe annet enn det.»

Hovedpersonen har en samboer hun har hatt i 8 år, og hun er nå 35 år gammel. Bestevenninna skal ha barn. Moren vil bli bestemor. Men hovedpersonen har aldri hatt lyst på barn. Hun får ikke mer lyst av å bli eldre, og se at de rundt henne får barn. Men likevel må hun svare og svare de som spør og spør om hvorfor.

Noe av det jeg liker best er at hovedpersonen ikke blir beskrevet som en som absolutt ikke liker barn, eller er utpreget kald og følelsesløs. Hun er med på fødselen når venninnen føder, og hun passer denne babyen uten problemer når foreldrene må bort en natt. Hun besøker moren sin og utøver stor tålmodighet ovenfor henne. Hun har masse omsorg. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hun egnet til å få barn. Det er et spørsmål om hvorvidt hun vil.

Linn Strømsborg har alltid skildret Oslo og hverdagen på en realistisk og nær måte. Men i denne boka skriver hun bedre enn noen gang. Hun tegner opp Tøyen, take-away, kinoturer alene fordi man vil være alene, samtaler med venner som har barn, som ikke har barn, som sa de aldri ville få barn, men som fikk barn. Samtalene i denne boka er så gode at jeg kan høre meg selv overhøre 30-og-noe-åringer på Kaffebrenneriet.

Jeg prøvde å drøye boka litt, men klarte det ikke, den ble lest i ett jafs. Dette er en av årets sterkeste leseropplevelser for min del, og en bok jeg kommer til å ha med meg lenge.


Snakkes til uka – Ellen Sofie Lauritzen

Har du aldri vært på Tinder? Da kan denne boka gi et lite innblikk i hvordan det er. Har du vært på Tinder og pådratt deg sveipe-tommel? Da vil du nok kjenne deg igjen i mye.

Ellen Sofie Lauritzen beskriver hvordan hun begynner med Tinder, appen hvor du kan sveipe venstre (nei) eller høyre (ja). Har personen man sveiper ja på sveipet ja tilbake får dere en match og kan begynne å snakke.

Vi følger henne i New York, hvor de fleste hun dater blir beskrevet som Brooklyn-hipstere, som jobber med dokumentarfilm. Hun fletter også inn en del nettdating-trivia, blandet med referanser fra TV-serier og venners fortellinger.

Boka er et godt tilskudd til å forklare dagens datingkultur, og hvordan den også gjør brukerne ganske kyniske. Den gir etter min mening et presist bilde av Tinder – og dens fallgruver. Men den klarer dessverre ikke å gripe meg følelsesmessig.

Jeg hadde nok blitt mer engasjert hvis den var skrevet som en roman, og vi hadde fått mye mer innblikk i følelsene til hovedpersonen, og fulgt tankeprosessen enda tettere. Dette blir en beretning, som er mer opptatt av å forklare enn å vise. Den kunne nok fint vært skrevet som et essay, og publisert i Morgenbladet, og for meg blir en bok i dette tilfellet overflødig. Skrivestilen egner seg bedre i et kortere format.

PS: Jaggu, hun har visst skrevet om tematikken for Morgenbladet. Da vil jeg tørre å si at den artikkelen holder lenge hvis du ikke vil lese hele boka.


Else går til psykolog – Else Kåss Furuseth

Denne boka rørte meg! Jeg har fulgt en del med på Else og sett mye av det hun har gjort som komiker, men jeg fikk et helt nytt innblikk i hvem personen Else er.

Premisset for boka, utdrag av samtaler med Elses psykolog gjennom 2 år, høres kanskje ut som noe med potensiale til å bli kjedelig. Men det blir ikke det, som jeg tror er en kombinasjon av Elses vittige kommentarer, og en psykolog som lirker frem hennes mer sårbare sider.

Else bruker humor som en beskyttelsesmekanisme. Det er kanskje feil å le så mye av det som jeg gjør, men det treffer meg veldig. Som da hun snakker om at hun ikke klarer å flytte fra leiligheten sin, fordi hun forbinder den sterkt med minner av broren som har tatt selvmord.

Else: Jeg klarer ikke flytte derfra.
Psykologen: Ja, vil du si det så sterkt selv, at du ikke klarer å flytte derfra?
Else: Ja, jeg vil si det, jeg har vært på åttiseks visninger. Møtt Gerd-Liv Valla på mange av dem.

Det såreste er å lese om Elses tanker rundt kropp. Hun snakker ikke alltid like fint om seg selv, men det er det ikke alle rundt henne som gjør heller. Hun forteller om fulle folk på gata som ikke legger noe i mellom. Hvordan hun har brukt kroppen naken i sketsjer, og det er noe hun kanskje angrer på.

Hun innrømmer også ensomhet, som fremdeles er tabubelagt å snakke om. Og hun er spesielt modig når hun deler det faktum at hun virkelig har fullstendig gitt opp å finne en partner.

Det aller fineste er at psykologen har snakket om det å skrive et brev til seg selv. Et oppmuntringsbrev, hvor man sier fine ting. Else ler av dette, og det er noe hun aldri ville funnet på å gjøre. Men boka avslutter nettopp med et sånt brev.

Det eneste jeg vil utsette er at ingen av samtalene er merket med dato. En del samtaler er utelatt, og det er derfor vanskelig å vite tidslinjen underveis. Men ellers var det en ærlig, litt trist, men mest av alt fin leseropplevelse. Med denne boka som bakgrunn så gleder jeg meg til å se «Else om barn» som blir sendt på TVNorge til høsten.


Tung tids tale

Hvordan er det å ha et barn som utvikler sterk autisme? Å møte et hjelpeapparat som føles mer som en belastning enn hjelp? Å ringe mannen din når han er på jobb fordi du ikke kan være alene med barna? Boka handler om å overleve hverdagen. Men den handler aller mest om å ville det beste for barnet. Å gå langt utenfor egne grenser fordi barnet kommer først

Eg hentar veslebror. Lagar middag. Tar imot deg då du kjem med drosja. Følgjer deg på do. Hjelper deg med middagen. Tar deg med ut på tur. Høyrer på musikk i bilen og møter blikket ditt i bakspegelen, du er glad. Går saman med deg i ei lysløype, vi kjem oss rundt sløyfa på to kilometer på to pakkar Läkerol.

I boka møter vi Daniel, som har gått fra å være en helt normal gutt til å bli sterkt autistisk. Ordet er vanskelig for moren å akseptere. Gutten som var helt frisk, og attpåtil foran i utviklingen, skal nå bli kategorisert som psykisk utviklingshemmet.

Det er mye frustrasjon i boka, og det er fullt forståelig. Apparatet rundt vil det beste, men strekker ikke til. Noe av det mest illustrerende i denne boka er møtet moren har med psykologen som ikke klarer å hjelpe. Psykologen googler sinnemestring mens hun snakker med moren og har ingenting å komme med.

Det gjør vondt i hjerterota å lese at Daniel blir større og sterkere, og moren begynner å innse at hun ikke har kontroll.

Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.

Olaug Nilssen vant Brageprisen for denne boka, og det er absolutt fortjent. Det er ikke mulig å lese denne boken uten å bli påvirket. En varm tekst i en tung forpakning.


Se på oss nå – Geir Gulliksen

En av mine beste leseropplevelser i 2016 var «Historier fra et ekteskap», som fikk veldig god omtale. Dette er Geir Gulliksens neste bok, med en ganske lik tematikk; ekteskap, fortid, familieliv, tvil og et blikk som flytter seg til en annen enn den man deler et hjem med.

Vi møter Hans og Harriet, som treffes i et bryllup. Det begynner med noen scener jeg syns var ganske pinlige og litt morsomme, men aller mest hadde jeg problemer med å kjøpe det. Harriet har født bare 6 uker tidligere og har ikke pumpet, det har ikke falt henne inn som nybakt mor. Hans kommer henne til unnsetning og hjelper henne på et toalett, hvor han da melker puppene hennes. Det er verdt å merke seg at Hans er 20 år eldre, og de er begge gift. Harriet tar kontakt med han etter bryllupet, og ønsker å møtes.

I starten var jeg usikker på om jeg skulle fortsette å lese. Jeg tvilte veldig på premisset for boka; at Harriet, en helt nybakt mor med brystbetennelse, skulle bli så opphengt i Hans, som er 20 år eldre enn henne. Ville en som nylig har født, sannsynligvis utslitt, og som attpåtil har en smertefull brystbetennelse, bry seg om tiltrekningen mot en ukjent mann? Det er det ingen fasit på, men for meg fremstår det urealistisk. Det slår meg også at jeg de siste årene har lest flere kvinnelige forfattere, og i begynnelsen blir det mannlige blikket veldig fremtredende. Jeg fortsatte likevel.

Et veldig interessant skifte kommer når fokuset går over til Ingunn, kona til Hans. Utover i fortellingen har jeg rukket å bygge opp en stor irritasjon mot Hans, og det er så deilig at Ingunn får plass. Morsomt nok heter det ene kapittelet «Ta meg vekk fra Hans og Harriet», og det er akkurat det jeg som leser også vil. Ingunns perspektiv redder boka for min del, og det er det beste fortellergrepet Gulliksen gjør.

Jeg lever meg mer inn i fortellingen etter hvert, og Gulliksen skaper engasjerende karakterer. Alt i alt er det en god bok, det er bare ikke hans beste. Har du ikke lest «Historier fra et ekteskap» er mitt tips å heller gå for den i første omgang.


Så mye hadde jeg – Trude Marstein

Til jul var jeg så heldig å få denne boka, og den ble fortært på kort tid i romjula. Boka er skrevet akkurat sånn som jeg liker det – familierelasjoner, en hovedperson man blir engasjert i, og en bok som spenner bredt i tid.

Vi følger Monika fra alderen 13 – til 58 år, gjennom en rekke forhold. Flere forhold burde hun aldri gått inn i, men Monika er nok mer redd for å være alene enn å være med feil mann. Hun er ikke beskrevet på en særlig sympatisk måte, og det liker jeg veldig godt. Jeg blir engasjert, oppgitt, og etterlyser ofte selvinnsikten.

I tillegg får familiemedlemmene hennes, foreldrene og hennes tre søstre, mye plass. Relasjonene er skildret på en imponerende måte, med spiss dialog. Å fortelle om en familie gjennom flere tiår er krevende, ikke minst når det er såpass mange personer med i fortellingen. Men dette mestrer Marstein.

Jeg tror grunnen til at boken treffer meg så godt er at den viser mye menneskelighet i Monika. Det er kanskje naturlig å se på henne som egoistisk. Men derimot er det muligens mest av alt et sterkt ønske om frihet, som er uforenlig med behovet for å ha en flokk og tilhørighet.

Dette er samtidslitteratur på høyeste nivå. Den bør leses av alle som liker å lese om relasjoner.