En moderne familie – Helga Flatland

En av bøkene jeg leste i Danmark var denne. Jeg slukte faktisk denne og Tara Westover – Noe tapt og noe vunnet såpass raskt at jeg skjønte jeg måtte finne en bokhandel i løpet av turen.
Det er et godt tegn!

Jeg trodde boka ville handle mest om foreldrene i denne familien, som proklamerer på familietur til Italia at skal skilles etter 40 års ekteskap. Men det er de 3 barna vi får høre mest fra. Som overhodet ikke har sett for seg at foreldrene, i en alder av 70 år, vil forlate prosjekt kjernefamilie.

Vi ser ikke noen fremtid i hverandre lenger.

Det er først den eldste søsteren Liv som har fortellerstemmen, før boka skifter over til søsteren Ellen, som er i midten. Det veksler mellom de to, men på slutten er det broren Håkon, den yngste i søskenflokken, som vi får høre fra. Fortellergrepet fungerer veldig godt, og selv om språket er ganske likt, er det tydelige forskjeller mellom søsknene.

Deres egne relasjoner blir utforsket, i lys av det faktum at foreldrene ikke lenger er sammen. Spesielt Håkon er veldig interessant lesing, han har et helt annet syn på ekteskap og forhold enn sin eldste søster. Men mon tro om det ikke kommer og tar han? Jeg syns hans del er både interessant og humoristisk, før det blir mer alvor og en sår avslutning.

Helga Flatland skriver presist om søskendynamikk, og kan virkelig skildre jakten på den gode stemningen.

Prøver å følge Olafs råd om ikke hele tiden å følge med på alle andre, kjenne på andres stemninger, prøve å holde oversikten over hvem som føler hva når, det er ingenting som blir bedre av det, og han har selvsagt rett.

Jeg er veldig glad i samtidslitteratur og å lese om relasjoner, så denne boka er midt i blinken. Den kunne gjerne vært lenger og gått mer i dybden, men dette betyr også at jeg likte boka veldig godt. Den minner meg delvis om Trude Marsteins – Så mye hadde jeg, men vi får mer innsikt i søsknene her når de blir viet egne kapitler, enn i Marsteins tilfelle hvor romanen har en klar hovedkarakter.

Nå går jeg rett videre til Vingebelastning av samme forfatter, for dette vil jeg utforske videre!


Else går til psykolog – Else Kåss Furuseth

Denne boka rørte meg! Jeg har fulgt en del med på Else og sett mye av det hun har gjort som komiker, men jeg fikk et helt nytt innblikk i hvem personen Else er.

Premisset for boka, utdrag av samtaler med Elses psykolog gjennom 2 år, høres kanskje ut som noe med potensiale til å bli kjedelig. Men det blir ikke det, som jeg tror er en kombinasjon av Elses vittige kommentarer, og en psykolog som lirker frem hennes mer sårbare sider.

Else bruker humor som en beskyttelsesmekanisme. Det er kanskje feil å le så mye av det som jeg gjør, men det treffer meg veldig. Som da hun snakker om at hun ikke klarer å flytte fra leiligheten sin, fordi hun forbinder den sterkt med minner av broren som har tatt selvmord.

Else: Jeg klarer ikke flytte derfra.
Psykologen: Ja, vil du si det så sterkt selv, at du ikke klarer å flytte derfra?
Else: Ja, jeg vil si det, jeg har vært på åttiseks visninger. Møtt Gerd-Liv Valla på mange av dem.

Det såreste er å lese om Elses tanker rundt kropp. Hun snakker ikke alltid like fint om seg selv, men det er det ikke alle rundt henne som gjør heller. Hun forteller om fulle folk på gata som ikke legger noe i mellom. Hvordan hun har brukt kroppen naken i sketsjer, og det er noe hun kanskje angrer på.

Hun innrømmer også ensomhet, som fremdeles er tabubelagt å snakke om. Og hun er spesielt modig når hun deler det faktum at hun virkelig har fullstendig gitt opp å finne en partner.

Det aller fineste er at psykologen har snakket om det å skrive et brev til seg selv. Et oppmuntringsbrev, hvor man sier fine ting. Else ler av dette, og det er noe hun aldri ville funnet på å gjøre. Men boka avslutter nettopp med et sånt brev.

Det eneste jeg vil utsette er at ingen av samtalene er merket med dato. En del samtaler er utelatt, og det er derfor vanskelig å vite tidslinjen underveis. Men ellers var det en ærlig, litt trist, men mest av alt fin leseropplevelse. Med denne boka som bakgrunn så gleder jeg meg til å se «Else om barn» som blir sendt på TVNorge til høsten.


Tung tids tale

Hvordan er det å ha et barn som utvikler sterk autisme? Å møte et hjelpeapparat som føles mer som en belastning enn hjelp? Å ringe mannen din når han er på jobb fordi du ikke kan være alene med barna? Boka handler om å overleve hverdagen. Men den handler aller mest om å ville det beste for barnet. Å gå langt utenfor egne grenser fordi barnet kommer først

Eg hentar veslebror. Lagar middag. Tar imot deg då du kjem med drosja. Følgjer deg på do. Hjelper deg med middagen. Tar deg med ut på tur. Høyrer på musikk i bilen og møter blikket ditt i bakspegelen, du er glad. Går saman med deg i ei lysløype, vi kjem oss rundt sløyfa på to kilometer på to pakkar Läkerol.

I boka møter vi Daniel, som har gått fra å være en helt normal gutt til å bli sterkt autistisk. Ordet er vanskelig for moren å akseptere. Gutten som var helt frisk, og attpåtil foran i utviklingen, skal nå bli kategorisert som psykisk utviklingshemmet.

Det er mye frustrasjon i boka, og det er fullt forståelig. Apparatet rundt vil det beste, men strekker ikke til. Noe av det mest illustrerende i denne boka er møtet moren har med psykologen som ikke klarer å hjelpe. Psykologen googler sinnemestring mens hun snakker med moren og har ingenting å komme med.

Det gjør vondt i hjerterota å lese at Daniel blir større og sterkere, og moren begynner å innse at hun ikke har kontroll.

Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.

Olaug Nilssen vant Brageprisen for denne boka, og det er absolutt fortjent. Det er ikke mulig å lese denne boken uten å bli påvirket. En varm tekst i en tung forpakning.


Fri vilje – Helga Hjorth

Etter å ha lest Arv og Miljø av Vigdis Hjorth måtte jeg bare prøve meg på tilsvaret fra søsteren.

For å gi et kort sammendrag for de uten så mye kjennskap til disse bøkene:
Arv og miljø av Vigdis Hjorth omhandler en familie hvor den eldste søsteren forteller at hun har blitt voldtatt av faren som liten. Hun har tre yngre søsken hun ikke har noe særlig kontakt med, og et betent forhold til moren. Sentralt i boka er en arvestrid om familiehytter. Da boka kom ut skapte den mye debatt rundt virkelighetslitteratur, og spørsmålet mange lurte på: fortalte Vigdis Hjorth om seg selv? Familien hennes mente det. Et år senere kom Fri vilje, som da er skrevet av søsteren.

Jeg ville lese Fri Vilje fordi Arv og miljø er en av de mer fascinerende bøkene jeg har lest. Litterært syns jeg den gnistrer, Vigdis Hjorth har vært forfatter i 35 år og skriver så levende. Aldri før har jeg lest om en familie med så mye bitterhet, det er et glødende portrett av en familie i konflikt. Boka er en stor samtidsroman, og mye å følge opp for søsteren.

Helga Hjorth er jurist av yrke, og dette er hennes første bokutgivelse. Hun er ingen dårlig skribent, men formålet med boka er et tilsvar, og det svekker fortellingen. Hun har ingen distanse til det hun skriver, jeg føler gjennom hele boka at det er Helga Hjorth jeg leser om. Det opplevde jeg ikke med Arv og miljø. Hun har mange stikk til søsteren, og ikke alle er overbevisende. Det er ingen enkel oppgave å overgå Vigdis Hjorth litterært.

I tillegg vil jeg si at Helga Hjorth undergraver sitt eget prosjekt. Hun har fortalt at hun ønsket at boken skulle bli en debatt om virkelighetslitteratur, om hvor langt man kan gå i en roman. Men det hadde vært langt mer fruktbart for debatten hvis boken gikk dypere i hennes opplevelse av utgivelsen, og ikke hennes versjon av familieforholdene. Dette gjorde Tonje Aursland i sin radiodokumentar, hvor hun fortalte om det å dukke opp i Min Kamp, en rekke år etter at hun hadde vært gift med Karl Ove Knausgård.

Opplevelsen min her blir heller at Helga Hjorth som jurist ønsker lover og regler for å ikke ufrivillig bli en romankarakter. Men litteraturen står sterkere enn det, og Vigdis Hjorth har aldri snakket om familien i detalj i intervjuer. Det er Helga som kaster bensin på bålet med denne boka.

For dere som ikke har lest noen av bøkene, så anbefaler jeg Arv og miljø. Uavhengig av hva som er virkelig og selvopplevd, så er det en viktig historie, som sitter i etter endt lesing.

Det kan være interessant å lese Fri vilje etterpå, men det er ingen bok jeg ville valgt uten den førstnevnte.


Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) – Maria Navarro Skaranger

Dette er bok nummer to fra Skaranger som brakdebuterte med «Alle utlendinger har lukka gardiner» i 2015.

Vi blir tatt med til «et sted med grå blokker», hvor Nils har bodd. Fortellerstemmen er storesøsteren til Nils, og det kommer umiddelbart frem at Nils er død. Leiligheten hans skal vaskes og ryddes ut av.

Det var så skittent og rotete i leiligheten at vaskedama ikke visste om hun ville ta jobben, jeg ringte for å spørre om hun kunne vaske ut, jeg sa det var ganske skittent, hvor skittent, sa hun, ganske skittent, sa jeg, og da ble hun usikker.

Boka går tilbake i tid, hvor søsteren forteller minner om Nils. Noen minner er fine, mens andre minner viser hvordan sykdommen hans vekslet mellom merkelige påfunn, til paranoide tanker. Det er spesielt sterkt å lese hvordan søsteren ofte ikke får kontakt med han når de er sammen, og hun lurer veldig på hvem han egentlig var.

Jeg liker fortellerstemmen til Skaranger, hun forteller om sorg på en fin og til tider humoristisk måte, som da Nils drar til skogen fordi han er redd for å få svinefluensa. Men det er sårt under overflaten.

Jeg kan spørre henne om når Nils ble syk og hun kan svare: Men kjære deg, Nils var jo sånn hele livet.

Boka gikk veldig hjem hos meg, og det er gøy at Skaranger har fulgt opp suksessdebuten med en så god bok. Virkelig en forfatter å følge med videre.